Det er mars ute. Første dager med små beskjeder om at en ny vår kommer til oss.Her påmitt musikkrom på Sagene ser jeg rett ut på en poetisk perle i Oslo,Vøyenvollen, en bondegård fra 1700-tallet. Bygningene der, gårdstunet og de gamle, vakre lønnetrærne som rammer inn gården, forteller oss mange små historier i kraft av sin alder –ikke på grunn av den. Det er noe oppriktig og ekte med trær som kalender.De viser deg hvor på reisen vi er og slurver ikke med sine beskjeder til deg.
Sitter vi på øverste og sterke gren er utsikten nesten maktberusende. Vi ser langt, og oversikten får oss til å føle oss betydningsfulle. Her kommer tankene mine inn på hvor rart det er å bøye nakken. Stammen, som fører blikket og forstanden ned mot røtter, som gir oss mulighetene for å sitte oppe på vår lille grein og synge vår lille sang. Det er mye stive nakker for tiden – en situasjonsbestemt lidelse som ofte er betinget av at hodet bøyes for lite. Nesen peker for ofte rett fram eller til og med opp.
En myk og dynamisk nakke er betinget av at man ofte må senke blikket ned mot noe livgivende og bokstavelig talt rotekte. Man blir trygg av det. Den tryggheten skulle jeg ønske meg mere av i Det Kongelige Norske Musikkliv. Det som hjertet fylles med i disse dager (egentlig nesten alle dager), er hvor angsfullt og forutsigbart det meste av norsk musikkkulturliv er blitt. Den angsten har dype forgreininger, også i NOPA. Angst er berikende i perioder, men virker lammende og ødeleggende hvis man ikke «omformer» den til noe som peker videre. Før jeg begynte på denne artikkelen, bestemte jeg meg for å gjøre som jeg pleier som opphavsmann / musiker. Si det som ligger meg på hjertet, så får det briste og bære.
Først og viktigst for NOPA er vel at de dagene med svart skrift (det er så mange av dem) blir gitt arbeidsro. Hverdagens små og store problemer må hele tiden være i dialog med oss vanlige medlemmer. Her hviler et ansvar på oss alle, som har gitt styret og diverse utvalg vår tillit, og den må gå begge veier. Jeg har ofte tenkt (av en eller annen merkelig grunn på mine løpeturer): Hvor begynner NOPA og hvor slutter vervene? Eller: Hvor slutter NOPA og hvor begynner vervene? Hvis en eller flere personer «blir» NOPA, bør den nå nyaktiviserte alarmen gjalle over det Kgl. NOPA Norge. Personlig synes jeg at den farligste varianten er når NOPA «blir» personer. NOPA er heldigvis «vår», dvs. medlemmenes talerør. Det må NOPAs styre bygge sin eksistens og handlemåte på, og det må være regelmessig utlufting, uansett værforhold og temperatur. Så er det en annen ting som jeg synes er rart (det er bestandig rarest når jeg sitter på medlemsmøtene). Hvorfor kommer ikke, for både tekst- og musikkfolk, «vanlige» og «uvanlige» (de som er berømte) på våre medlemsmøter? Et godt oppmøte kan være et signal om at vi er i ferd med å bli sunne og friske, etter en tids sykdom, som nok oftest krever et inngrep. Faren for at noe av sykdommen er igjen må vi leve med. Det burde være ganske så naturlig, enten man kaver med ord eller toner (eller begge deler), å bry seg. Vi får gå ofte på «kontroll», dvs. medlemsmøter, for å unngå tilbakefall. Noen medlemmer i NOPA har jo sitt (daglige) virke i NRK og har, enten de erkjenner det eller ikke, rimelig stor makt. Den makta består i at de langt på vei kan påvirke hva som skal sendes av musikk (eller produseres), og det griper jo dypt inn i avregningen, som vi alle er spente på til jul. Julenissen straffer de ulydige. Ofte avgjør disse hva som «passer inn» og er bra, og faren for forutsigbarhet lammer den delen av hjernen som har med åpenhet og nysgjerrighet å gjøre, samt en oppriktig interesse for åpent å møte nye ting.
F or min egen del håper jeg på å befinne meg blant «andre», selv om mitt virke som komponist/utøver består i at jeg med jevne (noen perioder ujevne) mellomrom må reise til verdens største land (utlandet). I det landet har jeg presentert min musikk ganske mye (på tross av Det Kongelige Norske Musikkmiljø – ikke på grunn av det). Det tok meg f.eks. fire år av mitt liv å tilkjempe et Kinaprosjekt (konserter, seminarer, lokalTV i Shanghai for 40 millioner). Kort fortalt – jeg har i 10 år jobbet mye med en svært dyktig kvinnelig kinesisk instrumentalist som spiller på Zheng (en harpe med 21 strenger), hvis historie går fem tusen år tilbake i tid (hva gjorde norske musikere da?) Vi ga ut to CD’er, hvor vi også hadde med perc/el. bass. Kinesiske mennesker (i Kina!!!) fattet stor interesse. Vi ble ønsket dit flere ganger, men jeg måtte personlig ringe til Shanghai og fortelle at vi har et kulturregime i Norge som gjør det mulig for en mann å si nei, kanskje til sin pensjonsalder. Mannen som jobber på kontoret for flerkulturelle toneganger var konsulent for NORAD. Etter det som jeg opplevde som en rettsak, ble jeg frifunnet for anklagen.
A nklagen var ordrett: «Ikke vellykket i alle henseender» – dømt. Heldigvis for oss og musikken ble reisen realisert, men først måtte jeg forsvare prosjektet så inderlig at NORAD faktisk hoppet over sine egne konsulenter. Av samme maktbyråkrat (med hendene bak nakken, muligens stiv nakke), ble jeg fortalt: «Du kan ikke få reise for Rikskonsertenes Kveldskonserter, muligens skolekonserter, men det må vi vurdere». Jeg som trodde jeg hadde lært et par knep siden 1985, da jeg reiste med Arne Domnerus og Rune Gustavsson på – helt riktig – kveldskonserter (Rikskonsertene). NB: Skolekonsertene gjorde jeg i 1980 (Rikskonsertene).
Kinesiske musikkstudenter, konsertpublikum, TV-seere, konsert-arrangører, fikk meg frifunnet fra et musikalsk justismord. For ordens skyld rettsaken foregikk i den demokratiske kulturnasjonen Norge, som lot japanske yen rehabilitere Munchmuseet med ca. 70 mill. norske kroner. Vår nye kulturminister burde innfri det «lånet» snarest. Skam er noe norske (kultur) politikere burde oppleve oftere.
Etter flere turer til det store landet (som blinker utenfor taxfree på Gardermoen), er det blitt ganske klart for meg hvor viktig det er å erindre hvor du kommer fra. Jeg kan ikke bli araber eller kineser eller f.eks. japaner, men jeg har gode muligheter til å bli en historieforteller fra Nord-Norge, bosatt på Sagene, som kan fortelle om farger – dynamikk - kontraster i naturen / årstidene, som f.eks. hvit sne som fronter vårens første dypgrønne gress (ofte i juni) – nordlysets uforutsigbare dans – sommeren som varte i ni dager – mørketid – hvite sommernetter som du ikke klarer å fange. Dette må virke inn på det tonespråk som man sakte meisler ut av det store tidshavet som vi seiler på. Jeg forteller med det språket som gir meg størst frihet – det er mine erindringer fra der jeg startet.
Vi verner om våre små kilder så godt vi kan, bli respektert av de rette i NRK – Rikskonsertene – produ-senter i filmbransjen, folk med makt til å bringe deg ennå nærmere det å bli en av de rettroende, dvs. telefonen ringer jevnt og trutt etter deg. Hvilket deilig liv og til hvilken pris? Nylig ringte jeg, (har ingen manager/management som ringer for meg) til «Midt i musikken». Jeg klarer å finne en mening med mitt musikerliv om de hadde sagt nei takk, men jeg klarer ikke å finne en mening med svaret som lød: «Det går fly nesten hver dag med norske musikere til Japan»: Med ett gikk det opp for meg at jeg faktisk er «Midt i musikken», uten å få være med i programmet med samme navn.
Personlig tror jeg at vi om skremmende få år har noen svært få, men STORE multinasjonale konsern, som vil ha som strategi å bestemme hva vi skal konsumere av musikk. Den prosessen er jo svært godt i gang. Men jeg ser også en stor mulighet for at det alltid vil være mennesker med så store avvik at de rett og slett vil drive med sine høyst personlige ting, uansett om de får listeplassering eller profilering i «Rampelys». De som står oppført i telefonkatalogen som musikkjournalister har et stort ansvar. Når det slippes nye produkter fra pla-teselskapene, hvis artister har «tatt av», står redaksjonene og kameraene klare. Klarer man å bryte en barriere (salgstall), opphører spørsmålene om dette er noe for Dagbladet, VG eller Aftenposten – det passer ganske enkelt inn i kraft av sitt store salgspotensiale. «Seriøse» (kultur) journalister blir som gale mens de jakter på - hva? Mange kunstnere som helt klart innehar diamantens foredlingsprosesser, blir ikke «jaktet» på. De har nok med å erobre musikken hver eneste dag. En representant for et jomfruelig plateselskap (det var noe kjent med dialekten) sa det som skulle sies: «Æ tror ikkje folk førstår kor stort dette e». Han omtalte da en listeplassering i selveste England, med en artist fra samme dialektkilde. Et øyeblikk trodde jeg det var snakk om serietabell og plasseringen på denne. Der kjemper både det jomfruelige og Drillo mot nedrykk. Nå har vi resirkulert så mye av 40-50- 60-70-80 og gud forbarme oss, også det nærliggende 90-tallet, at det går trill rundt for mange av oss. Vi reiser og reiser og sampler og sampler fra alle verdensdeler og avkroker. Vi jakter som gale på nye lyder fra vår musikalske reiselivskatalog og stikker mikrofoner inn i alle åpninger og retninger i håp om det ubrukte – pakker så inn vårt utstyr – reiser hjem og lager verdensmusikk. Men det er trøst og lindring i følgende tanke (og det er det det handler om): Sjela di kan ikke samples, og her møter markedsmekanismene sin skjebne. Naturen / skaperverket har jobbet så lenge i denne bransjen at sjela di ikke lar seg sample av smarte folk med kortsiktige mål. Den er din, og ennå bedre, det er bare en av hver av oss.
Her kommer tankene inn på NOPA, hvor sårbare vi er for de krefter som tenker bare salg og som vil bestemme hva vi skal skrive, komponere etc. Her må vi slå ring rundt NOPA og verne det som NOPA dypest sett representerer. Vi må være nøye med å gjøre NOPA til en organisasjon som Kulturrådet, Komponistforeningen m.fl. ser på som en forening de må forholde seg til. Tenk på alle de skatter NOPA har i sin medlemsmasse. Hvilket (for mange) truende mangfold vi rår over. Jeg skulle ønske jeg en gang fikk kompe Vidar Sandbeck i «Pengegaloppen», en galopp som for lengst har gått over i mer disiplinert trav langt inn i NOPA. Jeg er selvfølgelig klar over at penger er et middel for å realisere en del ting i vår materialistiske tilværelse, men jeg klarer ikke å se at kapitalmidler kan fortsette der talentet for lengst har sluttet. Det er dét mye av «musikkindustrien» handler om. En av mine hemmelige fantasier viser hvor fortrengt deler av vårt følelsesliv kan bli etter noen år som (ubevæpnet) musiker. Fantasien – hva består den av da? Jo, hør her: Rett etter værmeldingen på Dagsrevyen skal norske opp-havsmenn få møte kulturpolitikere ansikt til ansikt – uten programleder – stille alle de fortrengte spørsmål, enten til f.eks. representanter for NRK – Kulturrådet – Rikskonsertene – Gramart – plateselskap – departement – Kassettavgiftsfondet – NOPA osv. Hvilken mentalhygienisk healing det kunne bli. Kan NOPA kjøpe oss plass på en kanal, enten Canal+ eller TV1000 – uten sladd?
På min vei som musiker møter jeg ofte mennesker som bestemmer om jeg skal spille her eller der. Dette går for min del ut på følgende: Du passer ikke inn! Det har jeg hørt fra både Rikskonsertene og den mer jazzifiserte delen av P2. Nylig fikk jeg fra P2 den solide begrunnelsen (etter skriftlig prosjektbeskrivelse): Vedkommende pianist som du foreslår duo gitar-piano med, er for gammel. Finn en yngre pianist! Den «gamle» har blitt flittig brukt i andre jazzsammenhenger. Blir man blind, stum og døv må man agere deretter. Det er for mye rå makt i musikklivet. NB: Svar fikk jeg aldri, men via en tredje person kom omsider dommen om årenes herjinger med oss (inkl. pianis-ter). Hvem er disse menneskene i massemedia som bestemmer så mye? Kan man klage på dem? Finnes det muligheter for å anke «dommene»? Stilles de noen gang til ansvar for avgjørelser som helt åpenbart er til skade for musikklivet og dem som rammes? Skal vi bare sitte hjemme og øve og overlate de store linjer i kulturpolitikken til byråkrater med for stor makt og ofte for lite kunnskap om hva det innebærer å vie sitt liv til f.eks. musikk? Apropos verdier: En svært fremtredende profesjonell humorist i vår Verdikommisjon satte faktisk trenden for meg. Etter et show i min barndoms by Tromsø, hvor jeg medvirket (Amorada med gitaren på ryggen), fikk jeg min første sosiale visjon. Jeg gikk målbevisst og litt betenkt til humoristen, som da satt og tellet pengene. Han virket ikke så humoristisk da. Jeg banket på døra og sto bokstavelig med lua i hånden og spurte humoristen: «Æ syns at vi som va med å gjor sånn at det kom inn så mykje penga skal ha en del av overskuddet som blei så stort».
Sannhetens øyeblikk hadde erobret rommet. Så fulgte svaret fra humoristen (som da var meget uhumoristisk): «Du skal være glad som i det hele tatt fikk være med å spelle». En ild ble tent hos meg, og jeg er glad den brenner den dag i dag. Vern om din integritet! Det står mennesker i kø for å mene og synes for deg og som vet hvordan dine strenger skal spilles på. Kanskje det er derfor jeg valgte å spille min musikk med mitt eget anslag, til og med på mine egne gitarer.
Selvfølgelig synes jeg mine tanker og betraktninger bærer moralistens kjen-netegn, men den moralismen vedstår jeg meg i en bransje som mer og mer blir ettspråklig. Pengemaktspråket gir deg mektige allierte i avisredaksjoner (de skriver som gale bare du har tatt av). NRK spiller og spiller musikken, og til slutt er det ikke tilbake noe men. Ludvig Holberg må ha tenkt på norsk kulturliv da han lot en «betydningsfull» person iklé seg dårskapens glitrende garderobe, for så å gå mannequin og posere med all den merkelige autoritet som enfold ofte utstråler.
V trenger mer enn noen sinne ulydige, uredaksjonelle medarbeidere, det være seg i aviser eller NRK eller andre fora hvor det menes mye. Når vi har ferdigdyrket reiselivsmusikken og verden er blitt én, vil vi lengte tilbake til mangfoldet. Jeg håper ikke den dagen kommer da det er tilnærmet en (verdens) musikk – da vil det for oss idag ubegripelige skje: En ny musikk og etnisk gruppe vil åpenbare seg, alle de som beholdt sin sjel intakt vil bli den musikkform som blir både etnisk og fremmedartet, og da mener jeg uavhengig av om du bor i Hammerfest eller L.A. Da er vi ferdig-pakket og ferdigsamplet. Et rop vil gjalle: Få tak i noe som er bortimot. «Waltz For The Silent Minority». CODA: Her var mine tanker om landet «Far North» klar for en pause. Men etter å ha representert NOPA på Norsk Kulturråds Mosaikk-konferanse på Voksenåsen 27-28. mars 2000, er jeg faktisk mer tankefull enn før konferansen. Kunstnere flest (alle kategorier) har et formidabelt maktapparat å forholde seg til. Kulturrådet med all sin makt og byråkrater – Rikskonsertene (med sitt maktapparat og konsulenter), NRK (nå med telegraf i jungelen) – alle disse mennesker (som oftest ligger høyt over kunstnere i lønn) må vi forholde oss til. De bestemmer ofte hvem som får pengestøtte – turnéer – radioinnspilling. Vi, som f.eks. lever hver dag midt i musikken, må studere maktlabyrinten nøye, slik at vi kan gå komfortabelt inn og ut. Her om dagen skyllet angsten over meg og min grenseløse forfengelighet. Herregud, Odd-Arne, du har jo ikke vist deg fram på en eneste norsk jazz-festival. Etter flere års søknader lar jeg det bero. Grunnen er nok at jeg de siste årene har vært priviligert og fått spille med musikere i landet utenfor taxfree-sonen – det landet som blinker i det fjerne. De musikere jeg har jobbet med der har igjen jobbet med de «største» i USA (hvorfor tenker jeg på eventyret om Bukkene Bruse), der alle ting kommer fra. En gang (1990) ga jeg en konsert i Weil Recital Hall At Carnegie Hall. Jeg var så nervøs at jeg ikke hadde fokus i det hele tatt på konserten jeg skulle gi (solokonsert). Tenkt, lille meg der, i det huset – med den historien! Konserten gikk likevel fint, årsak: Jo, den er litt artig og faktisk i tråd med å vite eller erindre hvor du kommer fra.
Salen i New York var skammelig lik banksalen i Tromsø Sparebank, hvor jeg i flere år spilte på det årlige danseskoleballet fra kl. 14.00 til 01.00 (alle partier). Da jeg husket på min barndomsby og salen der, var det greit – jeg var hjemme og med eget repertoar er det muligheter for justeringer, akkurat som på danseskoleballet.Egentlig var det hyggeligere å spille på danseskoleballet i Tromsø. I New York (på flyplassen) opplevde jeg følgende skrekkscenario: På et direktefly fra Mexico City til New York ble mine gitarer søkk borte. De ble ganske enkelt stjålet i Mexico, på flyplassen. Deretter ble jeg kjørt ganske hardt av vaktmannskapene på flyplassen, for-hør med dertil gummihansker som søkte etter stoffer som gir høy utbetaling. Moral: Kjemp for alt hva du har kjært, inkl. gummihansker, om så det gjelder. NB: Jeg tror at undere kan skje – gitarene kom til mitt hotell dagen etter med budbil. Ingen forklaring, bare ødelagte fór i gitarkassene. Det var jaktet på større profitt enn det jeg klarer å spille inn, og de baserte sitt forhør på min desperate iver etter instrumentene. Her måtte det ligge noe bak. Tankene mine var av alle ting på det trygge, hyggelige danseskoleballet, og når så salen (Weil Hall) var så lik Sparebankens festsal i Tromsø, var det ingen angst og frykt – jeg var hjemme, jeg husket hvor jeg kom fra.
Jeg er nok ganske så naiv. I min grenseløse enfoldighet har jeg år etter år gått rundt med en forestilling om at f.eks. jazz er en musikkform som hele tiden fornyer seg i kraft av litteratur – bildende kunst – kort sagt, all annen kunst, også andre musikkformer. Erindrer man bakover, men ser framover, er vi på den mest troløse av alle tidsbeskrivelser – nuet! Det er jo dette nuet som vi alle prøver å skrive, male, komponere om. I det øyeblikket vi fanger nuet er det blitt fortid. Ritardando: Nå har vi fått et nytt styre – en ny mulighet. La oss kjempe for det NO(P)A står for – et uforskammet rikt mangfold. Rallentando: Parantesen rundt P (populær) autorer er et sviende korreks til mange, inkl. undertegnede, om at ikke alle har nådegaven å bli POPULÆRE. CODA: Når vi kan vandre i maktlabyrinten, må vi møte blikket til disse menneskene, ikke la dem gjemme seg bort bak store, tunge institusjoner, telefonsvarere og møter. Vi må kreve noe tilbake, f.eks. at de må svare – redegjøre for sine avgjørelser. NOPA skulle utnevnt et «verneombud» for sine medlemmer. Jeg har ved flere anledninger blitt dømt til «døden» av både musikkmedarbeidere i NRK og Rikskonsertene, men har klart å bruke mitt eget liv og virke som musiker/opphavsmann som forsvarsadvokat mot et aktorat som avsa lovens strengeste straff, som for en kunstner er utestenging. Jeg har svart med mitt eget liv som musiker, og premissene (noen av dem) for blank frifinnelse kan leses av alle på min hjemmeside.
Det vil komme mange «rettsaker», nye «justismord» på kunstnere (og andre). La oss stille «aktoratet» ansvarlig og anke til tiden, som om og om igjen viser aktoratets ofte gale domsavsigelser, og erklære dem døde og maktesløse.

Oslo / Sagene 2-4-2000 Odd-Arne Jacobsen